Snorre Sturlason

Snorre Sturlason var en islandsk høvding, forfatter/historiker og skald. Han ble født på Hvamm på Island i 1179, men vokste opp i et lærd miljø hos sin fosterfar Jón Loftsson på Odde. Loftsson var datidens fremste høvding, og også omtalt som Islands klokeste mann. Han lærte Snorre å lese og skrive, og ga han opplæring i latin, teologi, geografi og islandske lover. Snorres fostermor var norsk dronningdatter.

I 1206 flyttet han til gården Reykholt.

Snorre var høvding og en av Islands mektigste personer i sin tid. Han var representant i det islandske Alltinget i periodene 1215–18 og 1222–31. Han hadde det høyeste embetet på Alltinget, som lovseiemann. Han bodde hele tiden på Island bortsett fra årene 1218–20 og 1237–39, da han var i Norge.

Første gang han var i Norge var da Kong Inge (Inge Bårdsson) døde, og hans halvbror, Skule jarl (Skule Bårdsson) regnet med å overta tittelen.
Andre gang han var i Norge var delvis for å komme unna Island, på grunn av forholdene der under Sturlingtida. Snorre hadde mange fiender på Island på grunn av sin makt og rikdom. Han oppsøkte sin venn Skule, men siden sist hadde Håkon formelt blitt valgt til konge, på riksmøtet i Bergen i 1223. Skule planla et opprør mot Håkon, og siden Snorre støttet Skule, ble han stemplet som forræder. Snorre forlot Norge i 1239, mot kongens forbud. Året etter gikk Skule til åpent opprør mot kongen, men tapte og ble drept. Deretter fikk Snorres uvenn og svigersønn, Gissur Þorvaldsson, i oppdrag av Kong Håkon å drepe Snorre. Gissur og en flokk andre menn oppsøkte Snorre på gården Reykholt og drepte ham den 23. september 1241.

Snorre Sturlassons mest kjente verker er Heimskringla og (den yngre) Edda, og det er spekulert på om han også skrev Egils saga.
• Heimskringla (ca. 1220–35) er en samling av kongesagaer – en historiebok som handler om Norges konger fra Halvdan Svarte (850), Olav Tryggvason og til Kong Sverre (1177). Heimskringla har betydd veldig mye for å skape en norsk nasjonalfølelse.
• Snorres Edda (ca. 1220–30), også kalt den yngre Edda, er en lærebok eller håndbok i diktekunst (må ikke forveksles med Den eldre Edda). Den handler om de norrøne gudemytene, blant annet Odin og Tor. Boka starter med en prolog hvor skapelsen av verden blir beskrevet sammen med røttene til religionen og de gamle gudene, æsene.
• Egils saga (1226) antas å være skrevet av Snorre. Det er en saga om Egill Skallagrimsson. Handlingen foregår i årene 850–1000, for det meste i Norge og Island.

Hvis man kan stole på Snorre Sturlason, er Tønsberg Norges eldste by. I sin saga om kong Harald Hårfagre sier nemlig Snorre Sturlason at kjøpstaden Tønsberg eksisterte før slaget ved Hafrsfjord, som dateres til år 872. Dermed må Tønsberg ha vært en by allerede før 872.

HKH Kronprins Haakons tale til Mette Marit

Kronprins Haakon holdt en følelsesladd tale til sin livsledsager Mette Marit på bryllupsdagen deres, 25. august 2001. Talen holdt han under bryllupsmiddagen, mens hele Norge med flere fulgte han direkte.

Målgruppa er først og fremst Mette Marit, men også familien, resten av kongehuset, stortingspresidenten og hele det norske folk. For å klare å nå alle disse menneskene på så få minutter, er det viktig at han er tydelig og direkte. Målgruppa varier fra unge mennesker til gamle pensjonister, så det er også viktig å legge språket slik at alle kan forstå.

Det første inntrykket jeg fikk da jeg leste talen, var at han prøver å gjøre seg ”normal” og ikke for høytidlig, slik det ofte er i kongehus. Han vil vise at han er et normalt menneske som alle andre og at han gjør ting på samme måte som andre. Han bruker interne episoder når han takker familien sin. På denne måten snakker han direkte til dem. Når han så går over til å takke folket, bruker han generelle ord som alle kan føle seg som en del av.

I bryllupstaler blir oftest patos mest brukt. Dette gjør at den blir inspirerende og rørende. Bryllupstaler er noe man ofte gråter av, men på en god måte. Man blir lykkelig på vegne av brudeparet, og lever seg inn i ordene som blir sagt. Det brukes også noe etos i talen. Dette er spesielt viktig i starten av talen for å vise troverdighet. Haakon må vise at han virkelig elsker Mette Marit og at han virkelig vil leve med henne resten livet, selv om dette er noe som oftest kommer naturlig i slike situasjoner. Logos es mindre brukt i slike typer taler. Ofte er det ikke viktig for folket å høre seriøse argumentasjoner og logikken bak tankene.

I talen bruker han blant annet metafor (eks: Det gnistrer i sjelen din) og anafor (eks: Jeg tror ikke jeg har vært så adrenalin-sint på noen som på deg. Jeg tror ikke jeg har vært så svak og aldri så sterk som når jeg har vært sammen med deg.) Jeg tror ikke jeg har vært så fylt av kjærlighet som sammen med deg), for å forsterke meningene hans. Det er også lagt inn et lite dikt. Språket er personlig og talen er skrevet på norsk. Han lager egne nye ord, ved å sette sammen to ord som allerede finnes. Eksempel: adrenalin-sint.

Teksten er ikke satt opp som en tradisjonell tale for et kongelig medlem. Den er veldig personlig og det brukes følelser og sterke ord. En slik tale ville nok blitt kritisert sterkt i andre land der kongehuset er mye mer høytidelig og lengre ”borte” fra normale mennesker. Nå finnes det ikke lenger film av hvordan han fremfører talen, men jeg tenker meg at da han på bryllupsdagen reiste seg opp for å tale, tenkte han mye på å være fri for manus og vise at han virkelig mente det han sa. Det er i hovedsak Mette Marit talen er skrevet til, og for å vise dette på en annen måte enn ved ord, retter han seg mot henne under talen.

Jeg hørte/leste først gjennom alle talene. Jeg synes talen til Kronprins Haakon var enkel og bra, og siden denne også var den korteste, ble valget ganske lett.

Jeg synes dette er en veldig god tale nettopp fordi den er så personlig. Han bruker relativt enkle, men også sterke ord. Noe som er viktig når du skal få frem noe for så mange mennesker. Jeg liker at han bruker mye patos og at han velger å bruke sterke retoriske virkemidler. Dette gjør talen følelsesladd og rørende.